Det tidligere ungdomshuset i København var stedet for den første Internasjonale Kvinnekonferanse i 1909 hvor den Internasjonale kvinnedagen først ble lansert

De Forente Nasjoners plakat laget av US Office of War Information i 1943

Våkne lesere har registrert at hvert år når det nærmer seg 8. mars og 1.mai lager media reportasjer med spørsmålet: Trenger vi disse merkedagene?

8. mars er kjent som internasjonal kvinnedag, og hadde sin glansperiode på 60- og 70-tallet. I dag fremstiller media 8. mars som en dag for nostalgi fra venstresida i et samfunn der kvinnene er 100 % frigjort. Media skaper bilder av kvinnenes levekår som plettfrie og frie for undertrykking, noe som ofte blir eksemplifisert gjennom intervju med tilfeldige, såkalte næringslivskvinner som sitter i ulike styrer. De siste årene har de også utvidet reportasjene med å intervjue kvinner fra underholdningsbransjen som lever av å vise puppene sine for å selge musikk, eller andre ”kunstneriske” varer og tjenester.

1 mai blir også fremstilt som en dag utgått på dato i en verden full av frigjorte samfunnsborgere som ikke opplever noen form for undertrykking eller utbytting. Gjentatte intervju med næringslivsfolk og politikere fra høyresida stiller spørsmålet om vi trenger denne offentlige fridagen. Argumentene som ofte blir brukt er at folk flest bruker denne dagen til å stelle i hagen og ikke til å delta i markering av den internasjonale arbeidernes solidaritetsdag.

Den siste i rekken av denne type journalistikk har nå kommet til 17. mai. Det er selvsagt ingen som tør å stille spørsmålet om vi trenger 17. mai, eller som lurer på hva innholdet i dagen skal være, i en verden hvor begreper som nasjon og nasjonalisme framstår som pervertert. I stedet har media konstruert en debatt om våre såkalte nye landsmenn eller innvandrere skal få bære sine respektive flagg i 17.maitoget. For å formulere meg litt annerledes: Får alle svarte, brune, gule, muslimer, hinduer, asiater, latinamerikanere, afrikanere og folk som kommer fra den såkalte fattige verden, lov til å delta i feiringen med sine egne lands flagg? I realiteten er ikke disse menneskene interessert i å feire 17.mai. Saken er at mange av disse menneskene har kommet hit nettopp pga nasjonalistiske og politiske orienterte kriger og konflikter. De har heller ikke begreper som nasjonalisme, nasjon og grunnlov som entydige positive fenomen. For de fleste av dem er disse tingene knyttet til traumer av en eller annen sort. Det å framstille disse menneskene som engasjerte 17.maitogdeltakere med ekstremt nært forhold til deres eget land og flagg er totalt misvisende og uten grunnlag.

Alle som husker 80-tallet i Oslo, husker debatten og oppslagene i avisene om hvorfor såkalte innvandrere og deres barn ikke deltok i 17-maifeiringen. Dere husker sikkert nyheten om da en pakistansk jente ved Sagene skole i Oslo skulle bære det norske flagget i et 17-maitog. Saken førte til bombetrussel ved skolen og feiringen ble gjennomført med politieskorte. Den type debatt har etter hvert forsvunnet i Oslo, og de fleste barn med utenlandsk bakgrunn deltar i 17-maitog. Til og med Oslo har en 17-maikomitéleder som er utlending. Men det blir feil å konkludere med at alle utlendinger er opptatt av 17-mai. Det kan dere bekrefte ved å telle hvor mange voksne ikke-hvite voksne som deltar i borgertoget i Oslo eller i Bodø. I tilfelle dere registrerer en stor gjeng med utlendinger med deres nasjonale drakter, er de nyankommende flyktninger som deltar i introduksjonskurset eller mottaker av introduksjonsstønad.  I Bodø og andre større byer blir flyktninger som mottar introduksjonsstønad indirekte presset til å gå i 17-maitog med deres respektive nasjonaldrakter. 17-mai i det her tilfellet blir definert som en del av introduksjons- og integreringskurset som de er pliktig til å delta i for å unngå tap av inntekt.

Media har brukt diverse innvandrerpolitikere og ledere fra ulike land til å fremstå som engasjerte 17-maiaktivister som er svært glad i Norge. Noen av dem vil ha deres egne lands flagg i toget, men de fleste vil ha bare det norske flagget. Begge parter har etter min mening et stort behov for å framstå som integrerte deltakere av det norske samfunnet etter år med negativ omtale av utenlandske grupperinger og spesielt islam. Mange av dem går ikke en gang selv i tog på 17.mai, og en god del av dem har ikke en gang respekt for dagens egentlige budskap, nemlig arven etter den franske revolusjonen, frihet, likhet og brorskap. Flere av disse lederne har islamistisk bakgrunn og er representanter for en eller annen frigjøringsbevegelse i sitt opprinnelsesland. Noen av disse mediaeksponentene i denne saken er også kjent fra saken om Muhammedtegningene, som anmeldte og aktivt organiserte demonstrasjoner mot Magazinet og dets redaktør, Reidar Selbekk. Såkalte innvandreledere fra Sri Lanka, Kurdistan, Irak osv sier til Dagsavisen at de er så glad i Norge og 17-mai, og at de ønsker det bare skal være norske flagg. Samme personer som samler penger for å videreføre de pågående borgerkriger og voldelige konflikter på deres hjemland, fordi de ikke er så glad i andre folkegrupper enn sin egen. Hvis disse ledere har fått mulighet ville de innført sharialoven eller en eller annen kvinneundertrykkende, ytringsfiendtlig lov. Ja, det komiske med disse personene i årets debatt er at de fremstår som forsvarere av norske verdier og det norske flagget. Da kan man lure på hvor mye de egentlig er opptatt av frihet, likhet og brorskap.

Dagsavisen, Klassekampen og Avisa Nordland er blant de avisene som har konkludert debatten med at siden disse halvfascistiske lederne mener at det norske flagget skal være gjeldende, er det ikke plass for andre flagg eller symboler. Dermed har de aktuelle avisene dekket seg bak disse ytringsfiendtlige menneskene for å dekke over deres egen ukritiske journalistikk. Det kan hende at disse mediene definerer debatten som en slags debatt i ytringsfrihetens tegn, men det de har gjort er bare å styrke norske fascister, nazister, ytterliggående islamister og fundamentalisters dominans i debatten. Dette tjener verken ytringsfriheten, nasjonen Norge eller disse såkalte nye landsmenns integrering. 

Personlig er jeg verken tilhenger av nasjoner, nasjonalisme, flagg eller symboler som representerer folkegrupper eller etnisitet, og har ingen planer om å delta i 17-maitog, verken i år eller i noen gang i framtiden. Likevel mener jeg at Norge er en fantastisk flott og inkluderende nasjon. Grunnen er jo, som sagt, at landet bygger på den franske revolusjonens verdier, og ikke minst at det er Wergelands, Øverlands og Ibsen fedreland, diktere som står for en inkluderende, liberal, positiv og tolerant nasjonalisme.  Jeg ønsker en sterk progressiv nasjonalisme som representerer verdiene til disse dikterne. En slik nasjonalisme bygger på en selvsikker identitet der man tror på nasjonens egenart og kultur, og som dermed kan inkludere og akseptere alle typer mennesker, farger, ideer og tanker. Men utviklingen i den senere tid har vist at den type tanker ikke er dominerende. Norsk nasjonalisme i dag fremstår som et skammelig fenomen for den multikulturalistiske venstresida, eller som et snevert og ikkeinkluderende fenomen for høyresida. Før norske medier og samfunn skal komme fram til om vi utlendinger skal ha våre flagg eller ikke i 17-maitog, bør de først gå inn i seg selv og finne ut hva slags nasjon Norge er, hva slags verdier landet bygger på og hvordan det skal utvikles videre. Som kjent, det trygge og selvsikre mennesket kan vise kjærlighet, toleranse og raushet overfor andre medmennesker, og det gjelder også nasjoner.

Relevante lenker

"Kulturell indokrinering" - Kommentar av Jauqx Peti

"Arbeidernes rett til liv" - Kommentar av Jan-Christian Skjæggerud