Horer/Junge Eliassen
Ute av syne, ute av sinn
At Norge litt over hundre år etter at kjøp og salg av sex ble avkriminalisert, på nytt velger straffeloven for å regulere kommersielle seksuelle relasjoner mellom voksne mennesker, var mildt sagt uventet og overraskende. Nå ser vi nedslående resultater.
Vedtaket ble fattet på bakgrunn av en salig blanding av moralsk panikk, radikal feministisk ideologi og tradisjonell norsk puritanisme. Fra sitt vindu høyt over gata sitter lovgiver og jubler høylytt over at norsk prostitusjon er en saga blott. Det er ikke slik det er. Norsk sexhandel har gått under jorda, sexarbeiderne er overlatt til seg selv og har en usikker hverdag uten det synlige vern de hadde mens norske sidesprang utspilte seg i det offentlige rom.
I vårt moderne, demokratiske og frie samfunn skal selvfølgelig ingen måtte ty til prostitusjon for å klare seg, men selv om de fleste synes prostitusjon er moralsk forkastelig og uverdig, må vi akseptere at noen er av en annen oppfatning og prostituerer seg helt frivillig. Loven straffer disse, det er trolig ikke det som er meningen med den. Hovedfokuset må vel være rettet mot menneskehandel. Tvangsarbeid er ulovlig, uansett form, og det er vårt ansvar og vår plikt å bidra til at dette avdekkes og at vi straffer forbryterne som misbruker sårbare individer på groveste måte. Loven gjør dette ytterligere vanskelig.
"En sexarbeider kan tjene opp mot 100.000 kroner i uka om hun/han er aktiv."
Den ”prostituertes” offerrolle er tvetydig og skjør, noe den politiske tilnærmingen til kvinner i det grensekryssende sexsalget illustrerer. Panikken i politikken starter selvfølgelig i Oslo. For sympatien som ble tildelt kvinnene da de ble reorganisert fra illegale migranter til offer for trafficking og seksuell slavehandel, tok en brå slutt da kvinner med mørk hud inntok oslogatene. De sorte kvinnenes manglende ydmykhet og forståelse for prostitusjonsvesenets plass i det offentlige rom hos Ola Dunk, ble en moralsk trussel mot menn, familie og samfunn. Sympatien for ”traffickingofre” forsvant med disse kvinnenes nærvær og synlighet. I god norsk tradisjon ble offeret transformert til horer, promiskuøse kvinner som lurte menn til å kjøpe sex. Det var kvinner som brakte skam over Oslos paradegate Karl Johan, og alle andre steder de måtte befinne seg. Dette ga legitime rammer for sosial utstøting og ekskludering. Noe måtte gjøres, og loven så dagens lys.
Mine damer og herrer, det har seg nemlig slik at den norske sexkjøperen på en måte er som et barn; hvis du sier at noe er ulovlig, kan du være sikker på at ungen vil prøve det ulovlige. Sexhandelen blomstrer og har eskalert under den nye loven. Det som før ble utført i biler og bakgårder, er nå skjult i leiligheter og hotellrom. Loven som skulle hindre sexhandel, er god butikk for sexarbeideren, og Tromsø har fått et titalls flere lokale sexarbeidere. Lovgiveren har fått svingdøra i bakhodet.
Det ser ut til å være en nordnorsk oppfatning at sexarbeidere i Tromsø kommer fra øst i Europa et sted. Joda, i korte perioder dukker det opp en og annen, men hovedtyngden av Tromsøs 25-30 faste sexarbeidere er aleneforsørgere og studenter. Av disse er 8-10 tilreisende, med faste ruter nordover hver andre eller tredje måned. Årevis gatelangs har lært meg at myten om rusavhengige som selger sex for medisin, nettopp er en myte, om enn noen i sin jakt etter neste dose kan bruke kroppen som betalingsmiddel. Ekkelt? Vel, det er slik livet på gata er. Ingenting er gratis.
Trine har to barn. Etter skilsmissen fra sin mildt sagt irritable mann stod Trine og ungene på bar bakke. Boligprospektet fra den snille mannen i den rosa skjorta og armanidressen så bra ut, og hun fikk lovnader om at den nybygde trerommeren var nesten gratis. Cowboytilstander og lav moral i eiendomsbransjen forutså ikke rentehoppet, og husleia på knappe 5.000,- ble fort til 11.000,-. Fellesutgiftene holdt seg heller ikke lovmessig der se skulle. Etter dette holdt ikke Trines rehabiliteringspenger til mat, klær og SFO for ungene. Med en voldsutsatt mor hadde ungene (og Trine) god og trygg bistand fra barnevernet, og Trine ble gjennom dette opptatt av å holde fasaden. Dette medførte i tillegg til økte boutgifter, kjøp av dyre klær til ungene og fine ferier, slik at ungene uttrykte glede over mora.
32 år gamle Trine forteller at det første ligget var det verste. Kvalmen og ubehaget av å selge sin mest intime virkelighet var til stede hele tiden, men etterhvert har Trine blitt mer avstumpa. Hun har etter hvert fått sansen for noen av kundene sine. Har utviklet faste avtaler for å trygge seg selv, men har av og til måttet motta menn og kvinner på døra si som hun ikke på forhånd har visst hvem var. Til nå har Trine vært heldig, de siste årene har hun bare hatt én voldelig kunde, men tanken, sier Trine, tanken på at det en eller annen dag skulle dukke opp en psyko som ville lemleste henne for livet, er der hele tiden.
Trine kommer altså inn i den vonde sirkelen mange sexarbeidere opplever. En sexarbeider kan tjene opp mot 100.000 kroner i uka om hun/han er aktiv. Svarte penger. Da blir det aldri lett å gå tilbake til NAV-satser for livsopphold. Det har Trine heller ikke gjort. Du finner henne på nettet. Det er her hun i hovedsak annonserer.
Fra politisk hold skal nå liksom straffeloven hindre at nasjonen blir en fristat for utenlandske prostituerte, halliker og menneskehandlere, ha symbolsk funksjon som likestillingsbarometer, og bidra til å rense gatene våre for moralske kriser, korte skjørt og annet utyske. Straffetrusselen retter seg mot kunder, og med kunder forstår vi menn. Ideen om at kvinner kan være kunder og menn sexarbeidere, klinger like fremmed som påstanden om at salg av seksuelle tjenester kan skje uten tvang. Men selv om det er menns seksuelle adferd som skal disiplineres og reguleres, har debattene vært preget av demonisering og umyndiggjøring av selgersiden. Ekskludering og usynliggjøring av stemmene til de som betaler prisen for et forbud, preget også den politiske debatten i forkant av endringen i straffeloven.
Du trenger ikke jobbe på gata for å forstå at lovforbudet fører til grovere vold mot sexarbeiderne. Kunder som utøver vold, kan i noen tilfeller føle at de ikke har noe å tape og dermed utøve mer og grovere vold. I tillegg vil kunden føle seg sikrere på at volden ikke anmeldes siden en anmeldelse kan føre politiet på sporet av virksomheten. Så er det kanskje slik at sexarbeideren blir litt vanskeligere å få tak i for kunden - og om mulig enkelte familiefedre tenker seg om -, men det spørs om ikke prisen for dette er for høy for den enkelte selger. Sexarbeidere bør beskyttes av rettigheter og ikke møtes med straff og forbud slik den nye sexkjøpsloven bidrar til. Den er jo tross alt ment å ramme kundene, er den ikke?
"Danmark er det eneste landet i Skandinavia som
tillater sexkjøp."
Som en digresjon er Danmark det eneste landet i Skandinavia som tillater sexkjøp. Det norske forbudet mot sexkjøp trådte i kraft fra nyttår 2009, og dansk politi kunne snart melde om økende trafikk av det de tror er norske horekunder og en boom av bordelletableringer nord i Jylland. De mange bordellene får en jevn strøm av kunder fra fergene som anløper Hirtshals og Frederikshavn. Altså flytter vi ikke bare problemet inn i mørket, men også geografisk.
En lovregulering av verdens eldste yrke kommer aldri til å fjerne problemet. Det er heller ikke slik at vi breikjefta meningsytrere bør la argumenter henge i løse lufta uten å komme med forslag til hvordan problemet kan løses, om det i det hele tatt er mulig. For:
Det vil ta tid å endre menns nedarvede og forvrengte oppfatninger om kjøp av seksuelle tjenester. Det er rett og slett snakk om en holdningsendring blant oss menn. Vi må lære våre sønner at de ikke skal akseptere at kvinner fratas viktige deler av deres menneskeverd og menneskerettigheter. Det står fast, selv om vi ikke kan se bort fra at enkelte kvinner velger å løpe sexindustriens interesser ved å fortelle den gamle, forslitte og grunnfalske historien om «den lykkelige hora» som bedriver «sosialarbeid». Kvinner som har måttet selge sin kropp mot betaling, har gjennom århundrer vært ansett som den laveste på menneskehetens rangstige, og er blitt trakassert, forfulgt og fordømt. Skal vi bidra til å opprettholde dette, er den nye loven løsninga.
Tekst av:Eirik Junge Eliassen
Bilde: Wikipedia
Publisert første gang:05.10.09