Aktualitetsjag
Uvitenhet er den nye pønken - En mann uten peiling
Mens de fleste tilsynelatende brukte påskeferien på Knausgård leste jeg Den hule mannen av John Dickson Carr for tredje gang. Jeg vil heller ha ei bok om en mann som blir skutt av en morder som muligens har stått opp fra de døde og som tilsynelatende går opp i røyk, enn ei bok om en mann som sitter på kafé og surver over vår tids frykt for alvor og over at han må tilbringe tid sammen med sine egne unger, uansett hvor godt forfatteren i det siste tilfellet formulerer det jeg visste fra før.
En enspalter i Dagsavisen fortalte hvilke sju sanger som ble mest spilt på norsk radio i fjor. Fem av dem kan jeg nesten nynne refrenget til: Donkeyboy, Beyonce, a-ha, Eric Hutchinson og Maria Mena. De to siste sangene, de av Lene Marlin og Katy Perry, er jeg usikker på om jeg har hørt, all den stund jeg har sluttet å bry meg om popmusikk og strengt tatt syns det meste av den høres ut som reklame for chlamydia.
Dette er to av mange valg jeg har foretatt. Jeg er i ferd med å slippe taket.
Det går ikke av seg selv. Det krever en viss anstrengelse å si at du ikke har lyst til å gå på kino og se en tre timer lang film om fire meter høye blå vesener som slåss mot mennesker i framtida, på en planet som ikke fins. Der ute i medieland fins en hær av kulturjournalister som forteller oss hva som er bra og hva som får så mange terningøyne at vi om nødvendig må sage av oss foten for en billett. Derfor stapper vi hodet fullt av kultur uten noensinne å føle at det er nok til å blidgjøre kulturgudene. Disse bestrebelsene tar form av både et hysterisk aktualitetsjag og en listefiksert klassikerkultur som sier at vi må få med oss alt det beste fra fortida. Fortida er faktisk verre enn samtida. Ikke bare er det mye mer fortid, men den eser stadig ut.
Jeg brukte en time på å bla gjennom boka 1001 filmer du må se før du dør (Orion, 2004) og, på et eget ark, sette en strek for hver film jeg har sett. I en alder av 48 har jeg sett skuffende 171 av de 1001 filmene. Hvis jeg lever i 48 år til og fortsetter å se film i samme tempo, vil jeg ved min død bare ha rukket å se 342 av de nødvendige filmene. Jeg vil altså ligge 659 filmer bak skjema og grovt ha forsømt min rolle som mer enn gjennomsnittlig filminteressert. Det er lett å se for seg redaktørene sitte ved mitt dødsleie og spørre: ” Fikk du noen gang somlet deg til å se La grande illusion?” og da må jeg trolig svare nei. ”Enda du fikk førti år til på deg?,” vil redaktørene utbryte, skuffet og vantro, ”Makan! Her har vi for øvrig den siste reviderte versjonen, som forteller hvilke filmer du bør ha sett av de som er produsert etter 2002. Har det noen hensikt at vi i det hele tatt åpner denne boka?” Og med den siste pusten jeg har igjen i lungene kommer jeg til å svare: ”Antakelig ikke”.
Den boka jeg ønsker meg, er den som forteller hvilke filmer jeg kan leve et fullverdig liv uten å ha sett.
Litteraturfestivaler og ikke minst denne avisa lager litterære kanoner og kårer tidenes og de siste 25 åras beste bøker raskere enn man rekker å protestere. På Narvesen fins det flere blader om gammel musikk enn om ny, og julegaven til far var visstnok en boks med absolutt all musikken The Beatles laget. Som en siste kommersiell krampetrekning før alt bare er det berømte tastetrykket unna, blir klassiske CD-er og DVD-er gitt ut enda en gang i nye og lengre versjoner med skarpere bilde og med enda flere bonusspor og scener som ikke var gode nok første gang heller.
Som om ikke det var lett nok å skaffe bøker og filmer og CD-er fra Amazon, blir det meste snart tilgjengelig på nett, rett inn i PC-en og TV-en. Det er selvfølgelig flott, men det er ikke meningen at man skal få med seg alt, ikke mer enn det er meningen at man skal gå på restaurant og spise hver bidige rett på menyen.
Jeg går ikke av veien for en god jippo: Jeg leste Min kamp Bok 1 og så den litt tøysete filmen om de blå kjempene på en planet som ikke fins, men nå er det blitt for mye, og stakkars den som er interessert i forekomsten av vampyrer i Nord-Amerika.
Ingen kan få med seg alt, det er umulig, selv for Per Sundnes. Likevel snakker kulturindustrien og kulturjournalistene til oss som om det var mulig; ikke bare det, men som om det var obligatorisk; som om det var meningen med livet, som om vi svikter som mennesker for hver film vi ikke ser og hver bok vi ikke leser. Derfor bruker mange flere tiår av sitt liv på å avfinne seg med at de aldri kommer til å lese Proust.
Det er en sammensvergelse med det mål å ta fra oss vår tid, våre penger og vår oppmerksomhet. Vi må stå imot den, og vårt fremste våpen er likegyldighet. La oss samles i gatene og rope ut vårt budskap, eller – enda mer likegyldig – la det være.
Jeg kan leve med at jeg ikke er i stand til å nynne refrenget på ”Hot ’n’ cold”, Kate Perrys store hit i 2009. Derimot har jeg hørt Katy Perrys forrige hit ”I kissed a girl and I liked it”, og jeg vet at hun er sammen med den britiske komikeren Russell Brand. Ikke for at jeg har oppsøkt denne kunnskapen, dette er sånt man får vite når man blar i aviser og ser etter noe interessant. Det er denne typen peiling jeg akter å kvitte meg med – ikke bare la være å oppsøke den, men aktivt beskytte meg mot den. Ignoranse er mitt opprør. Uvitenhet er den nye pønken. Og vårt motto skal være ”Hæ?”
I desember husket jeg knapt noe av det jeg hadde lest eller sett eller hørt i løpet av 2009, jeg visste i hvert fall ikke om det jeg hadde lest og sett og hørt var fra 2009 eller 2008, og det er sånn jeg vil ha det. Neste desember skal jeg ikke lese lister og kåringer. Det inngår i et større selvhjelpsopplegg som, hvis det fungerer, leder fram til at jeg i løpet av noen år kan si: Jeg aner ikke hva som foregår; jeg er endelig fri!
Tekst av: Knut Nærum
Bilde: